|
Denne teksten inneholder beretninger fra isklatring i Vassfaret januar 2023. Teksten er skrevet under pseudonym. Førstebestigninger av klatreruter gir distinksjon og status i miljøet. Tekstforfatterne mener det er etiske dilemma forbundet med klatreres jag etter førstebestigninger. Jaget etter å være først og få navnet sitt knyttet til ruta kommer i konflikt med opplevelsen. Det kan gjøre gleden mindre. |
På TjuvferdTekst og foto: Fossekallene
Det er allerede blitt lyst. Fellene under skiene til Fossekallene biter seg fast i småbakkene. Steg for steg går det fremover. Det er noe ærbødig over å bevege seg her gjennom skogen. Det er her Mikkjel Fønhus gikk og fant inspirasjon til sine utallige bøker. Flere storfugler letter fra furutoppene, de varsler; «her har ikke dere lov å være!». Så senker stillheten seg igjen. Skisporene vi har satt er bestemte og målbevisste. Når vi når bakketoppen dukker fossene opp. De er ikke de eneste i dette området – likevel er kun disse to målet.
Vi har valgt oss ut to, uvanlig flotte, grønne fosser. Den ene ser vennlig ut der den snor seg opp fjellsiden. Noen flate, lette partier hvor det må brøytes. Andre partier mer lumske, hvor en må lure seg frem og opp. Midt på er noen gardiner som kan gjøre klatringen umulig. Men de når ned; da er det mulig! Fristende, nesten som å stjele godteri fra unger. Folkets lov sier en skal ikke stjele fosser fra unger. Men folkets lov er vanskelig å forstå for fossekaller. Den andre fossen er ikke vennlig. Den er rett frem avvisende. Riktignok bare en lett snøbakke i starten. Så litt mer krevende. Midtveis er et bredt og blågrønt løp. Men toppen er en bjørnekjeft av stein og is som åpner seg og sier «ikke prøv deg!». I kjeften er kun én tann igjen; den når helt ned i underkjeften, og hviler lett på den hvite bjørnetunga. Tanna er blågrønn med brune striper fra størknet blod. Den er bunnsolid i toppen og sprukken i bunn etter mang en kamp. Denne kjeften elsker blod, og prøver du deg får du smake bjørnens vrede!
Den vennlige og den uvennlige. Fossene er både innbydende og avvisende. Forlokkende og avstøtende. Forbuden frukt. Men frukter vi kan strekkes oss etter og nå opp til. Og de er jomfruelige og ubestegne, sier ryktene. 
Målet. De er uberørte og jomfruelige. I kløfta bor Huldra.
En natt eller to senere biter fellene seg målrettet frem på nytt. Tråkket fra forrige tur er en så vidt synlig fure i den hvite snøen. Det er mørkt, men samtidig lyst. Kulda biter seg fast i marg og bein, og slipper aldri taket. Snøen er hard og uvennlig mot fellene, og gjør alt for at det ikke skal gli. Det er noe ulovlig ved det å snike seg frem slik i mørket. Men fossekallene skjærer seg frem. I toppen av den vennlige, grønne fossen anes grålysningen. Men det er for kaldt. De må snu. I dag er til og med den vennlige uvennlig.
Dager går, og på nytt er fossekallene på tur. Det er ennå natt. Mørkt og kaldt, men ikke margkaldt. Det snør, og det har snødd mye og lenge. Skiene ser vi ikke, de er et sted langt nede i dypet. Naturen er uendelig stille. Ingen storfugl som letter, bare en stillhet som sier «det er ikke lov å stjele». Den vennlige fossen som sist var svart og blågrønn, er nå hvit. Et eventyr! Den bryske er fortsatt blå-grønn med et hvitt slør over seg. Vi kommer til å bestige den vennlige i dag!
Når fossekallens klør og nebb slår inn i det størknede blågrønne vannet til den vennlige fossen, kommer lyden fra krystall med en etterklang av «du skal ikke stjele»! Men fossekallene krummer nakken. Sakte kommer toppen nærmere. Det er som om den vennlige først ville teste oss. Men så viser den antydning til et smil. Lyset har fått den vennlige til å forstå at fossekallene ikke er her for å stjele. Fossekallene er lokket hit fordi de elsker mystikken og suset fra forjettede fosser. Den vakre blågrønne linja opp den vennlige fossen forvandler seg, fra hard og avvisende til myk og plastisk. Når de når toppen har natt ennå ikke tatt over for dag. Fossekallene vil derfor legge turen hjem ned bjørnetanna. For å ta en titt på den fryktinngytende kjeften, uten at den så lett kan sette tanna i deg og sluke deg! Og villmarken smiler lurt. Nikker at det er en god idé, og leder fossekallene på vei. Men på rett vei? Den ene fossekallen begynner. Rappellen er først bratt. Deretter veldig fritthengende og lang. Men her er det ingen bjørnetann! Ingen snø, bare stein og litt is. Var det Huldras sang som lokket fossekallen i en felle? «Nå har vi dere!» roper Huldra. Huldra og søsteren hennes holder i hver sin ende. Tampen er ikke til å rikke. Det blir klart at veien hjem må gå opp, over stein og tynn, bratt og overhengende is. Det blir hardt arbeid for både fossekallen i topp, og i bunn. Men til slutt må Huldra og søsteren gi slipp! Returen går lett ned linja som førte fossekallene opp. Men natta, kulda og snøen lager likevel en trykkende stemning. Nede og vel på skiene får tankene tid til å modnes, langs den evige motbakken tilbake. Kan mystikken leve videre rundt disse fossene nå? Var dette tyveri eller besudling av uberørt natur? Er tilgivelse mulig? Storfuglen flyr opp langs sporet og varsler «tyver på vei!». 
Fossekall lydløst på vei gjennom snøen.
Det er natt i en ny dag før soveposen lukker seg om slitne fossekaller. Neste morgen slikkes sår, nebb og klør files, og motet stiger. Ute snør det mye mer enn før. Kulda gjør snøen lett og luftig som dun. Men det er en egen spenning mellom fossekallene. Gikk tanna helt ned, eller henger den fritt? Var det is helt opp til bjørnetanna?
På nytt legger fossekallene av gårde for å besiktige målet. Skispor tråkkes inn og ut. De ser at det ikke bare er mulig, men også ganske greit komme opp til bjørnetanna. Men kan den gås? Det vet fossekallene fortsatt ikke sikkert når de sliter seg opp den lange bakken på veien hjem. Storfuglen lar dem merkelig nok være i fred denne gangen. Det kommer ingen dump lyd eller skygge av noe stort som letter. Kan det være fordi de ikke har stjålet noe i dag? Før natten blir dag er fossekallene i gang, igjen. Et par morgengretne storfugler flyr opp, ellers er lyden fra snøen som ustanselig faller det eneste som bryter stilheten. Skiene er dypt begravet i et hav av dunsnø. De er lydløse.
Noe skal skje. Den litt urolig høye pulsen til fossekallene har nå stabilisert seg gjennom jevnt, tungt brøytearbeid. Det er mer natt enn dag ved innsteget, men når fossekallene tar fatt er natt blitt til dag. Gjennom ras av dunsnø fortsetter de jevnt og trutt mot bjørnetanna. Jo, det er en bjørnetann. Den er massiv ved roten og sprukken i spissen etter mang en kamp på liv og død. Sakte kommer svaret; den er trygg! Tiden står stille der oppe i kjeften. Men blålystimen rykker nærmere. Her må det handles! De velger å begynne opp på baksiden av tanna hvor skader etter kamp er mindre. Rensing av tannsplinter fra forrige kamp er nødvendig for å ta seg ut av kjeften, ut på utsiden av tanna. På utsiden er tanna glatt, og slitt fra utallige kamper. Etter hvert som de avanserer begynner Rugg, for det er det bjørnen heter, så smått å samarbeide. Han luter hodet forsiktig bakover, så det går lettere. Kanskje liker han at vi skraper i tanna hans? Utsiden av tanna er forstått hard. Hard emalje! Veien opp krever jobbing med nebb og klør. Men Rugg samarbeider, og rett før mørket kommer er fossekallene oppe. De merker at Rugg nikker og takker for besøket, før de returnerer hjem. Returen går ned den vennligsinnede grønne løperen fra dagen før.
Skisporene hjem er på nytt nesten borte. Sporet er bare et langt undersnøisk minne om at her har folk funnet farbar vei. Tråkker en utenfor denne nesten glemte sti, drukner en i undersnøiske snøstrømmer. Storfuglen er der igjen! Den varsler på nytt; «tyver på vei». Dobbelttyver! En grånebbet storfugl vender et øye mot oss og fryser et øyeblikk. Det glitrer i det mørke, gamle øyet. Fuglen og vi blir enige om at mystikken rundt vassfarets fosser hadde vært bedre bevart om de forble ubesteget. Men kanskje kan noe av mystikken leve videre nå, siden det var fossekallene som var her først – og ikke folk.
|
|
Rutebeskrivelse
Fossekallene foreslår å kalle den vennlige grønne løper for «Folkets lov han ei forstod», og den avvisende, likeså grønne løper, for «Rugg». Folkets lov han ei forstod Første taulengde gikk opp til foten av gardinene, 65 meter. Andre taulengde gikk opp gardinene og til et platå over gardinene, 35 meter. Tredje taulengde gikk lett helt opp, 50 meter. Klatrelengde 150 meter, WI4. Rugg Lett klyving opp til grana på klatrers venstre side. Første taulengde går forholdsvis greit på skrå opp til under siden av siste bratta før bjørnetanna, 65 meter. Andre taulengde går opp ca. 10 meter noe brattere is til leppa på kjeften hvor det blir mye slakere og ligger snø, en 20 meter til spissen av bjørnetanna. Tredje taulengde går 35 meter rett opp bjørnetanna. Klatrelengde 140 meter, WI5. Førstebestigere: Fossekallene, januar 2023. |
|
|
En hilsen ble overlevert av fossekallen på begge fossene - til fremtidige taulag som måtte prøve lykken.
